Mi første jaktuke, voff
Bodø, 28.september 2006
Jakta var ikke bare en stor opplevelse for de voksne. Trixa fikk for første gang utfolde seg ei hel uke på fjellet.
Årets tur var langt fra første jakttur eller første fjelltur. Trixa har helt fra "fødselen av" vært i nærkontakt med ryper. Jomfrurypa falt under fjorårets høstjakt, men jeg valgte ut over det å ta det helt piano første sesongen. Forberedelsene i år var helt optimale med svært vellykket duetrening og påfølgende trening på ryper i nærområdene. Å få til roen så pass bra var noe jeg trodde ville bli en årelang kamp. Det største forbedringspotensialet lå i søksomfanget og apporten. Men det håpet jeg ville rette seg i løpet av jaktuka.
Det er mye som skal forberedes til en ukestur langt fra nærmeste bilveg og utenfor mobildekning. Tilvenning til vom og høyenergifor er en ting. Krasjkurs i hundeførstehjelp hos dyrlegen og innkjøp av førstehjelpsremedier og andre nødvendigheter en annen. Det kan være både sommer, høst og vinter i fjellet på denne årstiden. Vanntett varmedekken, varmepose/sovepose, kløv ++ måtte handles inn før avreise.
På morran onsdag 13. september la vi i veg. Lite visste Trixa om hva som lå foran ho. 6-7 dager med løping og ryper. Å legge seg etter endt jakttur for så å stå rett opp til ny, hadde til da kun eksistert i hennes beste drømmer. Med store forventninger og fint vær i sikte satte vi kursen for fjellet. Bare en liten stopp hos Jan-Ivar og litt proviantering på Fauske lå mellom oss og nye eventyr. Jan-Ivar tok i siste liten til vett og bestemte seg for å ta med Birk (Breton). Første spenningsmoment var Trixa og Birk i samme bur. Birk er ikke den største supporteren av kombinasjonen bil og bur, men det var tydelig at påvirkningen fra damen var stor. Birk holdt maska hele vegen.
Å gå med kløv var første nye prøvelse for Trixa. Jeg lastet kløvet veldig forsiktig i og med at vi ikke hadde hatt tid til prøvegåing i forkant av turen. Opplegget fungerte perfekt etter noen små justeringer. Når en selv bærer en sekk med vekt som grenser til det forsvarlige, så er det veldig greit at hunden tar seg av egen mat. Den største utfordringa under innmarsjen var heller det at Trixa var av den oppfatning at rolig, pen gange i så flott terreng var bortimot meningsløst. Det tok nok et par timer før hun skjønte at jakta ikke startet riktig enda.
Campen ble etablert i skumringa den kvelden. Nå dominerte østaværet med klar himmel og kald luft. Med varm mat i kroppen og med slitne bein, gikk vi alle til hver vår sovepose. Trixa og Birk la veldig fort varmeposene sine til sin elsk. Jeg vil si at varmeposen er sterk kandidat til å stikke av med seieren når kåringen av årets kjøp skal gjøres. Det var aldri tvil om hva de traktet etter når dagens løpeøkt var over. Hver eneste kveld, etter å ha spist, tuslet hundene inn i teltet og tullet seg sammen i hver sin pose. Der ble de liggende til sola stod opp.
Trixa og Birk tjuvstartet nok dag 1 av jakta. Vi våknet av at hundene romsterte utenfor teltet. Ingen vet hvor lenge de hadde vært der eller hva de har gjort, men klar for jakt var de utvilsomt. Allerede etter 5-10 minutters gange fikk begge ferten av rype. Rypa var urolig (fjellrype), så vi trakk hundene bak oss før vi felte to. Den ene skadeskøyt vi, men Trixa fant den etter søking lengre opp i ura. I begge situasjoner ble det tid til å trene mot delmål nummer 1, apport. Trixa synes lite om å ha en fjærhaug i kjeften. Alt annet apporteres med stor lyst, men fugl, nei. Vi har trent noe i løpet av sommeren, men ikke nok. Målet nå var å få Trixa til å bære fuglen og avlevere korrekt. Å plukke den opp på eget initiativ ville være en bonus.
Første jaktdag indikerte også at det var små håp om å finne lirype dette året. Vi hadde antatt det allerede fra starten av, men vi innså nå at det kom til å bli vanskelig å få skikkelige fuglesituasjoner med reis og andre herligheter. I stedet måtte vi utvikle nye teknikker. Vi brukte hundene til å søke opp fugler, med tilhørende risiko for støkk. Når fuglen var lokalisert, så var det om å gjøre og roe hunden, komme opp i situasjonen og gjennomføre resten med klassisk fjellrypeteknikk. Trixa og Birk ble også brukt til å ettersøke områder, spore eventuelle skadeskutte ryper og forsøk på apport.
Ved dag 2 var hele flokken samlet. Vi kunne alle legge i vei i strålende sommer/høstvær. Det var ingenting som tydet på noen slitne hunder selv om dagen i forvegen hadde vært lang. Det var full spiker fra første sekund. Allerede nå kunne jeg se at Trixa gikk mye lengre ut enn ved trening hjemme. Tror nok at den noen år eldre Birk påvirket en del. Vi brukte store deler av dagen til å gå i viekrattene inn mot Sverige selv om lirypene allerede var så godt som avskrevet. Vi fant riktignok fjær etter ei, men ingen levende eksemplar var å oppdrive. Mye løping og flott natur var det lell. For å få lønn for alt strevet så tok vi en liten tur på fjellet der det ble to fjellryper med tilhørende apporttrening.
Og slik fortsatte dagene. De firbeinte sov fra 5-6 om ettermiddagen til morrakvisten. Da var de som regel først opp og klar for ny jaktdag. Tydelig at konseptet falt i smak. Unntaket var søndag morgen. Da regnet det. Trixa stakk nesen ut av teltet, snudde på flekken og la seg godt til rette i posen igjen.
Regnværsdagen ble begynnelsen på slutten for årets jaktstart. Trixa og Birk ville gjerne sett at vi ble enda noen dager i fjellet. De jaktet seg hele vegen ned til bilen. Men da var det også slutt.
Alt i alt en super tur for oss alle. Mange opplevelser, mye nytt og mang en erfaring rikere. Søkinga har blitt merkbart bedre. Noe jeg har fått bekreftet på trening i ettertid. Apporten sitter ikke helt enda. Bæring og avlevering er bra, men henting sitter ikke. Trixa finner rypa og leker litt med den, men vil ikke ha den frivillig i kjeften. Da må den plasseres der. Det gjorde vi stort sett med alle ryper som ble felt. Egne og andres. Det blir nok noen ferdigtygde rypebryst til julemiddag i år. Synd var med lirypa, men vi tror den er tilbake til neste år. Antallet lemen, bær og annet snadder tyder på at alt ligger til rette for et nytt toppår om et år eller to. Vi kommer tilbake.